I starten av 2011 ble det snakk om at jeg kanskje skulle få være med til Gambia. Det første jeg tenkte var at oj, den sjansen kan jeg ikke la gå fra meg! Sakte, men sikkert gikk månedene fram mot avreise, og nervene begynte å melde seg. Skal jeg virkelig til Gambia? Hvordan er det der? Og hvorfor må jeg ta så mange vaksiner, kommer jeg til å bli syk? Spørsmålene var mange. Jeg hadde også søkt litt rundt på Internett og fikk enda mer nerver da jeg leste erfaringer fra andre som hadde vært på ferietur der.
Jeg møtte resten av gjengen jeg skulle reise med, dagen før avreise. De kunne berolige meg og fortalte at Gambia kom til å bli fantastisk! Ja, det var mye fattigdom, men det var mye fint å se også! Det var med skrekkblandet fryd jeg satte meg på flyet.
Da vi endelig kom til Gambia, var det varmt. Det var deilig, og litt trykkende å komme ut til rundt 30 grader etter at vi hadde forlatt 3-4 grader og sur vind i Stockholm. Nå skulle inntrykkene komme. Det var utrolig mange av dem. Jeg ble sliten bare av bussturen inn til hotellet, det var jo så mye å se på! Og så mange sommerfugler i magen som skulle temmes.
De første dagene gikk fort. Det skjedde masse hele tiden, og styret i Venner av LIFE hadde organisert mange aktiviteter til oss. Vi gikk rundt i gatene, besøkte hvite strender, var på båttur og spiste mye god mat. Det ble som en ferie litt utenom det vanlige. Helt til vi kom til skolen.
Første dag vi besøkte skolen, kom barna springende mot oss med små hender som ville hilse på. Dagene før hadde vi opplevd mange barn som kom med små, tiggende hender, men dette var noe annet. De ville bare si hei og lurte på hvordan vi hadde det. De ville holde oss i handa, leke litt og aller helst bli løftet opp. Og de hadde smil som virkelig bekreftet Gambia som the smiling coast.
Denne dagen fikk vi også muligheten til å gjøre oss litt kjent på skolen etter at barna hadde dratt hjem. Klasserommene var luftige og fulle av tegninger på veggene. De hadde ikke så mange bøker, så det meste av undervisningen foregikk på tavla. Vi sniktittet litt i noen av skrivebøkene også, og det var som å se en norsk førskolebok. Barna lærte seg navn på dyr og ting, og lærte seg å skrive den på rett måte. Og læreren hadde sine kommentarer med rød blyant.
Dagen for 25-årsjubileet var dagen med mest inntrykk av alle. Vi møtte opp på skolen i knall oransje jubileums-T-skjorter. Her ble vi stilt opp i litt uryddige rekker som til slutt skulle danne toget. Vi gikk et lite stykke for å finne korpset, og etter hvert kom også barna. De gikk i stramme rekker, men glemte seg litt av og til, helt til en av lærerne fikk dem på plass igjen.
Det var som å gå i 17.-mai tog i slutten av november i et fremmed land. Alt var veldig ukjent, men på en merkelig måte velkjent. Vi kom inn på livet i gaten på en helt annen måte enn vi hadde gjort tidligere. Vi kunne bruke tid på å se oss rundt, på alt som foregikk i gatene. Med jevne mellomrom kom en liten barnehånd i min, skolebarna ville så gjerne gå sammen med oss. Helt til en av lærerne oppdaget dem og fikk dem tilbake til de andre.
De første dagene i Gambia ble veldig overveldende, men vi kom litt mer inn i det etter hvert, og da hjemreisedagen var der, ønsket jeg at jeg kunne være litt lenger. Jeg ville prate mer med de hyggelige lærerne på skolen, jeg vil høre mer om den spennende livshistorien til nattevakta på hotellet, og jeg ville se mer av landet.
Dette var min første tur til Gambia, jeg tror ikke det blir den siste.
Ingri