Tekst: Jørunn Kristoffersen
Første gang jeg kom til Gambia var i 1990. Siden har det blitt 15 ganger. Hver gang sier jeg at dette er siste gang, nå vil jeg reise andre steder, men noe drar meg tilbake gang på gang. Det må være noe med varmen, luktene og menneskene. Gambierne er utrolig vennlige, imøtekommende og blide.
Vi gleder oss alltid til å se den flotte skolen vår med alle elevene, lærerne og alle de andre ansatte.
Men en del andre gambiere har vi også møtt hvert år. Blant annet:
- Rembrandt som selger smykker på stranda
- Dodo som har bodd i Norge i 15 år, og som elsker Vesterålens fiskeboller og norske aviser
- ‘Alex the juiceman’ som serverer oss forfriskende juice på stranda fra sin lille salgsbod
- Papis som lever et fritt liv som trommespiller og rastamann
- Osman som er døvstum, men som allikevel gjør seg forstått med tegninger og fakter
Mye har forandret seg på disse 24 årene. Hovedveiene var tidligere belagt med presset skjell. Nå er de fleste asfaltert, og det finnes trafikklys, selv om de sjelden virker … For 20 år siden fantes det ikke gatelys, alt var stummende mørke, bortsett fra enkelte bål langs veiene. I år var trafikken roligere. Alle gamle bilvrak var borte. (Afrikansk ‘EU-kontroll ‘ eller økede avgifter?) All søppel langs hovedveiene var også borte. Veldig bra, syntes vi, helt til vi oppdaget en søppelfylling hvor det brant liflig og røyken drev over byen, blant annet like over SOS-barnebyen.
På strendene var det kommet eget turistpoliti, og det var bygd flere vaktbuer på stranda hvor turistpolitiet holdt til. Resultatet er blitt mindre påtrengende salg og færre strandbomser. Det er tydelig at det satses mye på å trekke turistene tilbake etter noen magre år på grunn av kollapsen i Europas økonomi. Men mange turister går aldri ut av hotellene sine og går glipp av mange fine opplevelser.
