Tekst: Gro Hammerseng Edin
I januar fikk jeg gleden av å reise til Gambia sammen med treneren min Ole Gustav Gjekstad, Espen Nyhus (Larvik HK), Ketil Moen (Venner av life) og Sverre Bjerkeli fra Protector. Med andre ord var det meg og gutta på tur. Jeg var mildt sagt spent før avreise. Jeg både gledet og gruet meg. På den ene siden følte jeg meg ekstremt priviligert som fikk denne muligheten. På den annnen side var jeg ørlitt bekymret pågrunn av ebolautbruddene i flere av landene omkring Gambia. Morsrollen har utvilsomt bidratt til at jeg er mer bevisst om min egen sikkerthet enn jeg har vært tidligere. Etter litt overveielse kom jeg fram til at det virket trygt å reise. Ønsket om å være med å bidra med noe positivt for mennesker som lever i et svært ressurssvakt land var sterkt. I tillegg følte jeg helt ærlig at jeg ville ha utbytte av å utvide horisonten min gjennom å møte en annen kultur på denne måten. Hjemme i trygge Norge kan jeg innbilde meg at jeg er god til å verdsette det livet jeg lever og de mulighetene Norge byr meg, men innerst inne vet jeg at jeg tidvis tar altfor mye for gitt.
Ved en tilfeldighet fikk jeg tilsendt en sms fra Amnesty International like før avreise hvor jeg blandt annet finner en link til en side som omtaler den nye anti-homoloven i Gambia som ble innført 9. oktober 2014. Loven tilsier at “grov homoseksualitet” gir livstid i fengsel. Presidenten i Gambia, Yahya Jammeh, har uttalt at homofile bør halshogges. Det ville være løgn å påsta at informasjonen ikke går inn på meg. Det er barske fakta for en jente fra Gjøvik som er vant til å leve lykkelig med sin kone og sønn i fredelige Larvik. Like fullt. Jeg var klar til å reise. Forventningsfull og nysgjerrig på landet som av mange omtales som «smilets kyst».
Gambia leverte. Smil. Smil. Smil. Enda flere smil. Hvor enn vi ferdes disse fire dagene ble vi møtt med smil og vennlighet. Med unntak av krokodillene vi hilste på i krokodilleparken og noen få undrende barnefjes i klasserommene på Rex Nursery School møtte vi svært stor grad smittende brede glis etterfulgt av høflige spørsmål om hvordan vi hadde det. How are you? How can I help you? Innimellom lot jeg meg blende av de tindrende glade ansiktene. De sløret blikket mitt for søppel, støv, fattigdom og unge mødre som satt i veikanten med spedbarn og tagg.
Det var herlig å se den genuine gleden hos håndballspillerne vi traff på Protector Stadium. Ole og jeg skulle være med å organisere en trening, pluss at Ole skulle bidra med en teoretisk (kort) innføring i hvordan vi jobber med utvikling av spillet i vårt lag. Energien, stemningen, stoltheten de viste over den flotte utebanen, traff meg direkte i hjertet. Jeg lot meg inspirere av lekenheten, latteren og ikke minst danseferdighetene de utviste mens vi trente sammen i sola. Du leste riktig. De danset. Var prestasjonen i økta verdt å feire så ble den gjerne markert med noen impulsive dance moves. Det var umulig å ikke la seg begeistre. De var oppriktig glade for å få spille spillet. Koste seg og ville vise oss hva de kunne.
Jeg følte meg heldig som fikk ta del. Synet av håndballspillerne ga meg en påminnelse om hvor viktig idrett kan være. I noen øyeblikk hver uke kan de glemme bekymringer og ansvar. Bare være i øyeblikket. Leve seg inn i spillet og bruke tid med jevnaldrende. Konkurrere med de andre klubbene. For noen handler det kanskje mest om det sosiale? For andre handler det om å følge en drøm om å bli ordentlig god. Hvis jeg skal forsøke å beskrive hvilket inntrykk jeg fikk i mitt møte med Lionheart Handballklubb så er det tre ord som dekker det: glede, stolthet og håp.
T
reningsklærne, skoene og utstyret vi hadde med fra Norge ble mottatt med slags kontrollert begeistring. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle få vite at de danset rundt og sang av glede i en lang stund etter at vi hadde forlatt baneområdet. Ketil sladret.
Da Sverre på dag to formidlet til håndballklubben at Protector ville bistå med et nytt solid økonomisk bidrag for å få lys rundt baneanlegget økte stemningen som allerede var topp til nye høyder. I motsetning til dagen før var det tydeligvis ikke lenger like viktig å dempe gledesutbruddene foran oss. Det var en fryd å betrakte reaksjonene hos spillerne som sto i norske røde landslagsdrakter og svarte Larvik drakter foran meg. Ikke minst ble jeg varm innvendig av å se Ketil stråle. Engasjert og dedikert til menneskene som han har knytta bånd til over tid. Oppriktig glad på Lionheart Handballklubbs vegne.
Gutta var gentlemen på turen. Jeg fikk sitte foran i den godt brukte Safari-Jeep`en vi ble kjørt rundt i. Kroppen og hodet ble fylt til randen av inntrykk disse dagene. På godt og på vondt. Til fots i et område blandt lokalbefolkningen og på flere kjøreturer i Jeepen. Tidvis var det faktisk ganske stille i bilen. Jeg tror flere enn meg sugde til seg luktene, lydene, bildene av Afrika. Jeg bearbeidet en del informasjon om levekår, tradisjoner og tro/ overtro i Gambia på disse turene. En del av det jeg lærte om landet var trist og vanskelig å begripe. Viten
om den utbredte tradisjonenen for omskjæring av kvinner fylte meg med en avsky som nektet å slippe tak i meg.
Da vi den siste dagen skulle besøke Rex Nursery School var jeg forberedt på en følelsesmessig røff dag. Siden Mio, sønnen min er tre år, forestilte jeg meg at det kunne bli tøft å treffe alle de små barna i alderen 4-6 år. Jeg fryktet at jeg skulle «se» Mio i dem alle sammen og ønske å ta dem med meg hjem til Norge. Gambia er et lutfattig land og det finnes liten respekt for menneskerettighetene i landet.
I det vi ankom skolen og porten til skoleområdet åpnet seg foran meg kjente jeg en intens og umiddelbar glede. Det var som om det åpnet seg en frodig oase foran meg. Skolebygningene var malt i fine sterke farger. Gresset var grønt. Det var rent og ryddig. Lekeapparater i god stand sto spredt rundt i hagen. Jeg kjente meg takknemlig for at det finnes folk som Ketil, Sverre og alle de som bidrar gjennom Venner av Life. Mennesker som hjelper andre mennesker som virkelig har bruk for det. Det er forferdelig vondt å tenke på de man ikke klarer å hjelpe. Det er trist å vite at verden er urettferdig på den måten at noen av oss blir født med en gullbillett til første klasse i hånda, mens andre kjemper for å overleve dagen. Jeg valgte kanskje den enkleste løsningen for meg selv denne dagen på Rex Nursery Scool ved å fokusere på verdien i at akkurat disse utvalgte små barna får hjelp? De får undervisning, uniformer og mat. De kan tilegne seg verdifull lese og skrive-kunnskap som forhåpentligvis kan bidra til at de en gang blir en ressurs for landet sitt. Jeg tillot meg selv å nyte synet av alle de nydelige barna som boblet over av stolthet da de sang lære-viser på engelsk for oss i klasserommene. Lot meg rive med i deres friminutt fra timene. Lekte med de. «Glemte» for en kort stund de som ikke fikk plass. Det kan ha vært et ubevisst forsøk på å skåne meg selv fra en brutal virkelighet, hva vet jeg? Skolebesøket ble ihvertfall annerledes enn jeg haddde forventet. Jeg fikk ikke et umiddelbart behov for å ta med meg ungene
hjem, ikke de jeg møtte innenfor «skolemurene». De virket til å ha det bra. Jeg så resultatene av fadderordningen gjennom Venner av Life. De var oppløftene. Organisasjonen gjør en betydelig positiv forskjell for mange små barn i Gambia.
Afrikas smilende kyst satte sine spor hos meg. Takk for at jeg fikk bli med på reisen. Jeg er rikere på kunnskap. En stor del av meg er trist fordi jeg kjenner meg maktesløs på mange vis. Hvor skal man egentlig starte når man skal forsøke å bidra med bistandsarbeid til et land med så store og mange utfordringer? Jeg tror Venner av Life er på helt rett spor. Bidrag til utdanning av de unge vil øke deres sjanser til å skape uvikling for landet i framtiden. Det daglige skolemåltidet vil bidra til at flere overlever. Vær stolte av det!
Vennlig hilsen Gro
