Heidis første møte med Gambia

Da Lill spurte meg om jeg ville være med til Gambia, var min første tanke: Nei, er du gæærn eller? Jeg som knapt tør å ta fly til Køben… Å fly til Afrika var sikkert kjeeempelangt, det kom jeg nok aldri til å tørre!!! Men jeg gjorde det! Og, ja, det var veldig langt og lenge med fly, men jeg angrer ikke. Jeg hadde en kjempeopplevelse som jeg aldri har hatt før, men som jeg helt klart skal ha igjen. Det avgjørende med turen var at jeg skulle få et fadderbarn som jeg skulle møte.

Det var i november og kaldt i Norge! Dagen var kommet da jeg skulle til Afrika. Som reisefølge hadde jeg min kjære mamma. Hun og min far hadde vært i Gambia året før, så jeg hadde sett bilder og hørt hva de hadde å fortelle etter sin tur.

Etter mange timers flytur, med to festlige svenske damer ved min side, som bidro til at flyturen gikk ganske fort, landet vi i Banjul. Det første jeg merket da jeg kom ut av flyet var den litt søte krydderlukten, lukten av Gambia. Inne i ankomsthallen ble de store forskjellene straks åpenbare for meg. Det bugnet av mørke menn overalt, som mer enn gjerne ville hjelpe oss med bagasje. 
H eldigvis at Lill var i nærheten da, hun er jo kjempevant til disse gode hjelperne og fikk raskt fatt i en grei liten kar som trillet alt helt ut til bussen. På veien hadde jeg allerede fått minst ti spørsmål om «Is this your first visit in Gambia?» Høflig som jeg er svarte jeg alle, at ja, det var det! Dette lærte jeg meg raskt at ikke var lurt. Alle ville da veldig gjerne vise meg landet sitt.

Turen gjennom tollen var trang og det var «førstemann til mølla» prinsippet. Jeg hadde hørt at de var veldig strenge disse tollerne, så da det var min tur, og den veldig strenge mannen i grønn militæruniform lurte på «what that symbol means?» (jeg hadde et hjerte på kjolen). Jeg svarte gravalvorlig og lettere skremt: «Its a heart!» Yes it is smilte den strenge kølsvarte mannen med kritthvite tenner og sa «Welcome to Gambia My Lady».

Etter en humpete busstur kom vi frem til hotellet. Bussen med oss skandinaviere ble godt mottatt. Det ble vinket og jublet fra alle på veien. Inne på hotellet ventet Venche og Oddvar, to av ildsjelene som jobber og bor hele vinteren i Gambia, noe jeg synes er helt fantastisk. Kanksje det er noe jeg selv kan gjøre en gang?

God mat tar tid

I Gambia må man være tålmodig når man skal bestille mat, vi fant ut at det var lurt å bestille mat en god stund før vi var sultne. Maten var som regel god, og all fisk var nydelig. Vi spiste mat på mange forskjellige steder som Lill tok oss med til. Et sted var langt, langt av gårde. Til slutt kom vi til et nydelig sted ved havet. Palmeparasoller og kritthvit sand så langt øye kunne se. Dette stedet ble drevet av et av de første barna som gikk på skolen til Venner av Life. Vi badet, spiste og koste oss, og jeg gikk over fra rød til rosa i huden.

Krokodilleparken ble også besøkt av oss nordmenn. Jeg var livredd for disse kjempebeistene som lå der, uten noe form for lenking. Dette synes guiden var hylende morsomt og hjalp meg begeistret å ta bilder. Jeg visste ikke at krokodillen var et hellig dyr i Gambia. Det var mye som var annerledes og rart i dette landet!

Det som gjorde mest inntrykk på meg var fattigdommen i Gambia. Jeg visste jo det på forhånd, men det ble en helt annen opplevelse å gå i slummen og se alle barna som flokket seg rundt oss der vi gikk. Hvor fattigslig alt var, husene, klærne. Det føltes bra å kunne dele litt med disse utrolig blide menneskene!

Jeg er veldig imponert over alt arbeidet Lill, Venche, Oddvar og mange flere gjør i dette bitte lille landet!

Fadderbarnbesøket

Dagen kom da jeg skulle få treffe mitt lille fadderbarn. Vi hadde vært på besøk på skolen tidligere og truffet alle de nydelige barna som går der. Alle kledd i samme knallgule skjorte!
Helt fantastisk hvordan lærerne fikk alle disse små til å stå pent i kø når maten skulle serveres. 
Det var ikke like lett når det kom besøk fra Norge, jeg fikk mange søte små håndtrykk og store brede smil. Etter en stund kom Venche leiende med en liten, sjenert jente, i en altfor stor gul skjorte. Mitt fadderbarn! Hun bor i et hus ikke så langt unna skolen med mamma og pappa og søsken. Vi besøkte de hjemme og hadde med en stor pakke som ble mottatt med begeistring. Helt utrolig å tenke på hvor annerledes det er å leve i Gambia. Ting man tar for gitt her hjemme er noe stort der nede.

Vi besøkte to andre familier også, som mine foreldre har fadderbarn i. Begge fikk ris, olje, Fanta og masse kjærlighet på pinne. Barna fikk hver sin store pakke.

Da vi kom hjem til hotellet etter disse besøkene, sloknet vi og sov til dagen etter, helt utmattet av inntrykk og opplevelser!

Et flott land

Det lille jeg har fått oppleve av Gambia har gjort inntrykk på meg og jeg vil helt klart komme igjen. Jeg kunne skrevet masse mer om hva vi opplevde på vår lille uke, men da hadde dette blitt et veldig langt brev. Gambia er i hvert fall et flott land! Blide glade mennesker og mye flott kultur vi kan lære av her hjemme. 

Takk til Lill og alle dere andre som jobber med Venner av Life! Dere gir mye av dere selv og jeg er imponert over alt dere gjør. Og til slutt, takk til mammaen min som ble med meg!!!

Heidi