Spennende! For første gang skulle jeg få oppleve å treffe fadderbarna våre, se skolen de gikk på og landet de bodde i.
Aller først skulle jeg møte en haug med andre faddere. Jeg kjente bare Turid fra før, så her var det mange nye mennesker. Det ble helt uproblematisk (bortsett fra det å lære seg alle navnene) for makan til hyggelig og engasjert gjeng skal du lete lenge etter.
Fly til Stockholm, overnatting på Arlanda, litt sen kveld, en veldig tidlig frokost og så flyturen ned til Gambia. Og så var vi der, på en flyplass som var noe av det mest kaotiske jeg har sett. Det gjaldt å henge seg på kjentfolk her!
Så var det buss til hotellet, en varm bussreise. Vi bodde i annen etasje med veranda langs det hele. Hele rekka var vår, bortsett fra ett rom. Ved oppgangen dukket det opp et par oransje joggesko i størrelse 52. Skoene passet på oss hele tiden mens vi var der, ingen turte yppe seg mot en på den størrelsen! Skolen var en annen verden
Dagen etter var det skolen som sto for tur. Jeg hadde vært i Afrika før og visste at fattigdommen var stor, men dette landet så fattigere ut enn noe jeg hadde sett før. Veien ned til skolen var som en uttørket elv med sideelver, husene forfallene og menneskene så fattige ut. Men så fort vi svingte inn skoleporten så vi en annen verden. Bygningene var velholdte og fylt av smilende unger i skoleuniformer. Det virket på meg som om lærerne virkelig var engasjerte i jobben sin. De hadde i tillegg disiplin på barna, for selv om vi tittet inn i klasserommene så fortsatte de med sitt, samtidig som de vinket og smilte til oss. En herlig gjeng med unger. Våre «barn» var ikke på skolen denne dagen, så da ble det omvisning på skolen, avslapning på verandaen hos Venche og dans med kokkene på kjøkkenet. Et lite besøk hos Mandinkaklassen ble det også. Flinke jenter, men de trenger mer bomullsgarn.
Neste besøk på skolen traff jeg det ene av «barna» våre. Jeg trodde at det var to jenter vi hadde, men der kom det jammen en gutt. Lang og tynn og så sjenert. Men vi fikk da til en form for samtale. Det ble ikke så mye presanger på ham, men litt ble det jo. Tegnesaker funker for både jenter og gutter. Fikk til og med fotografert ham, selv om det ble veldig trangt rundt oss så fort apparatet kom frem.
Skolefesten
Lørdag var det fest på skolen. Den var nok forberedt lang tid i forveien. Ungene sang av full hals og viste oss hva de hadde lært. Slett ikke dårlig, men noen operasang var det ikke, selv om energien var der. Mandinkaklassen hadde laget et skuespill. Selv om jeg ikke skjønte ett ord av hva de sa, så var det lett å se at dette var viktig for dem som satt rundt. Jeg trodde det var HIV de snakket om, men det var malaria.
Etterpå fikk jeg hilst på vårt andre «barn», ei lita tynn jente. Hun var ikke så lite sjenert, men heldigvis hadde hun med seg pappa, og han snakket godt engelsk.
Barnebarnet vårt, Oda, hadde gått gjennom klesskapet sitt og sendt med klær. I tillegg hadde jeg lovt at «barna våre» skulle få bilde av henne og hun av dem. Det ble ikke tid til hjemmebesøk denne gang, men det får vi ta en annen gang.
Om kvelden var det fest for oss hvor hele staben på skolen deltok. Lokal mat – god mat. Kjempestemning i fløyelsmørk natt, godt og varmt, stearinlys som blafret, afrikansk musikk og dans.
Jeg hadde en prat med sykepleieren på skolen, det var spennende å høre hva hun fortalte. Men da hun sa at hun trodde på at presidenten kunne kurere HIV og AIDS satte jeg, som gammel sykepleier, nesten maten i halsen.
Neste uke var det Tobaski. Hva den feiringen går ut på må noen mer kyndige enn meg forklare. De slakter i alle fall en sau og spiser den. Vi fikk overvære flere slaktinger uten at det gjorde det noe hyggeligere. Sauen ble god den etter å ha blitt tilberedt etter alle kunstens regler.
Det ble en flott ferie med morgenbad, late dager på stranden, god mat og drikke både ute på byen og på verandaen vår, spennende utflukter, handling og pruting. Siste dagen fant jammen Lill en fyr med store føtter, så nå har de oransje joggeskoene fått bein å gå på.
Jeg sender en hilsen til Turid og Eva og takker for godt samboerskap i disse to ukene. I tillegg må jeg sende en takk til Lill fordi hun stilte opp med gode råd og passet på at jeg ikke ble altfor lurt av de lokale selgerne. Et godt råd på tampen til andre noviser: Spill ikke Ligretto med henne, hun er rå og du bare taper!
Helt til slutt vil jeg sende en hilsen til alle andre som var med. Ha en god sommer.
Klem til alle fra meg, Grete.
